Angst for karbohydrater – og barna i Afrika

La meg presisere at dette kun er tankespinneri. Jeg har ikke lest så mye om lavkarbo som jeg kanskje burde, men det er fordi jeg vet at det ikke er den eneste veien til mer energi, vekttap og jevnt blodsukker.

I dag står det litt om lavkarbohysteriet i adressavisen, både på nett og i papirutgaven. Og jeg må si jeg tenkte meg om en ekstra gang når det var satt i sammenheng med sultkatastrofer, visuelt understreket av en ganske så mager hottentottunge uten klær.

Her sitter vi oppe i det kalde nord, og mesker oss med smør og fløte og bacon til det tyter ut av ørene på oss (for et sted må det jo bli av det – siden det ikke bare unngår å legge seg på sidene, men tar med seg det ekstra vi måtte ha her og der i tillegg!), mens flere tusen mil unna går en liten gutt og kunne gitt hva som helst for en liten brødskive med syltetøy. Eller honning. Eller nugatti. Eller faktisk bare en brødskive uten noe som helst!

Men den lille gutten har vi jo ikke tid til å tenke på, fordi vi er mest opptatt av om maten vi har i skapet inneholder karbohydrater eller ikke. For de kan vi jo tross alt dø av.

Selv testet jeg lavkarbo i nesten to uker tror jeg, etter å ha levd på en mer eller mindre ufrivillig overdose med karbs i 10 dager. Jeg vet at to uker er litt for lite for å gjøre en ordentlig god vurdering, men jeg fant fort ut at det ikke var noe for meg. Det føltes bare helt feil fra starten av selv om jeg lagde mye god mat, og etter det har jeg skjøvet den tanken laaangt unna. Jeg spiser omtrent like mye karbs som proteiner nå, og får dem i hovedsak fra havregryn, ris og grønnsaker. Og jeg spiser minst like god mat som da!!!

Men for all del, folk må gjøre som de vil. Lite karbs er for så vidt OK det, men å dure på med fett som om det var løsningen på alle verdensproblemer? Nei, det har jeg ikke tro på i det hele tatt. Og jeg er faktisk litt glad for at det nå stilles så mye kritikk mot denne LCHF-livsstilen nå… Men for all del – hva vet vel jeg!

Kanskje synes noen det er litt dust at akkurat jeg skriver om dette, som selv er skrekkelig opptatt av hva jeg putter i min egen munn…  Men siden jeg vet akkurat hvor mye jeg skal spise, så kaster jeg i alle fall ikke maten min. I tillegg ligger på et lite kaloriunderskudd – så det er nok mange andre som bør gi fra seg maten sin før meg…

5 tanker på “Angst for karbohydrater – og barna i Afrika

  1. Sier meg enig. Jeg har ikke prøvd lavkarb selv, men jeg har fått inntrykket av at mange (ikke alle, men mange!) som holder på med lavkarbo blir helt hysteriske. I mitt hode er det hvertfall hysteri å ikke spise frukt fordi det inneholder fruktsukker, eller å få angst fordi man måtte spise en potet istedet for en søtpotet.

  2. Endelig! Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg er lut lei av alt lavkarbohysteriet og har vært det siden begynnelsen. Det skader vel ingen å kutte ned litt på de raske karbohydratene og å fokusere på å få i seg de sunne, grove karbohydratene (om jeg kan kalle de det). Men å kutte det ut helt, nei.. Det tror jeg ikke noe på. Jeg er så lei av fløte, bacon, MEIERIsmør og ost-bablinga at jeg vil spy! Litt frustrasjon ut 😉

  3. For å si det sånn så både spiser jeg mindre, å hvier så si aldri mat etter jeg begynnte å LEVE på lavkarbo. Men før ble det mye sløs på mat. Hver enkelt må selv finne ut hvilken mat som er rett for dem. Selv kan jeg ikke leve på statenskosthold, eller «vanlig sunn mat», For da blir jeg kjempe syk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s